Om presseetikk i Østhavet

Jeg håper redaktøren kan svare på følgende:

Serien startet med spørsmålet om tillatelsene som gikk fra tre (?) til 18. Når tillatelsene er gitt av Statsforvalteren, så bør hovedvekten i journalistikken ligge på saksbehandlingen hos myndigheten som forvalter ordningen.

At Statsforvalteren ikke svarer, kan ikke i seg selv forsvare at saken flyttes over på å identifisere enkeltpersoner gjennom gjentatte artikler om roller, familierelasjoner og mulige interessekonflikter.

Det er flere ikke-offentlige personer som ufrivillig blir dratt inn og stilt spørsmål ved, uten at ansvarlige myndighet blir konfrontert. I et lite lokalsamfunn som Vardø er det selvfølgelig svært belastende.

Jeg mener det er all grunn til å stille følgende spørsmål ved Østhavets journalistiske metoder og opptreden her, og håper dere kan svare på spørsmålene:

a) Hvordan har Østhavet vurdert saken opp mot Vær Varsom-plakatens krav om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, kontroll av opplysninger og varsomhet når omtale kan medføre en betydelig belastning for enkeltpersoner?

b) Hva er det mest alvorlige kritikkverdige forholdet Østhavet faktisk har dokumentert etter de ti første artiklene?

c) Har Østhavet dokumentert konkrete tilfeller av inhabilitet, favorisering eller maktmisbruk, eller er hovedfunnene knyttet til rolleoverlapping og manglende dokumentasjon?

d) Dersom de alvorligste forholdene ikke er dokumentert, hvordan vurderer dere risikoen for at den samlede serien likevel skaper et inntrykk av skyld eller kritikkverdige handlinger hos leserne?

e) Redaktøren uttaler at leserne selv får trekke konklusjonene – hvordan vurderer Østhavet sitt eget presseetiske ansvar for det samlede inntrykket som skapes gjennom serietittel, overskrifter, vinklinger og gjentatt personomtale?

f) Hvordan vurderer dere belastningen for personene som over tid omtales i et stort antall artikler i et lite lokalsamfunn, særlig dersom de forholdene serien peker mot fortsatt ikke er dokumentert?

g) I et lite lokalsamfunn med 1900 innbyggere er forbindelser nærmest uunngåelige.

Derfor mener jeg det avgjørende spørsmålet ikke er om det finnes koblinger mellom mennesker, men om det kan dokumenteres at disse koblingene har påvirket beslutninger, gitt fordeler eller ført til inhabilitet. Kan det dokumenteres?

Jeg stiller spørsmålene fordi jeg mener både kritisk journalistikk og tillit til pressen er viktig.

Hege Stavseth Schøning