Sivil beredskap er Øst-Finnmarks viktigste forsvar

Vi lever i en urolig tid, og her i Øst-Finnmark kjenner mange det på kroppen. GPS-jamming i hverdagen, russiske overvåkingsfly rett utenfor kysten, og ferske, alvorlige advarsler fra PST og NSM om cybertrusler og sabotasjefare minner oss om at vår region står i en sikkerhetspolitisk frontlinje.

Når forsvarstopper snakker om et kritisk tidsvindu frem mot 2029, reises det store debatter om militær opprustning. Men som innbygger i Øst-Finnmark mener jeg det er én ting vi ikke må glemme: Militær makt er ingenting verdt hvis det sivile samfunnet kollapser på innsiden. Et moderne trusselbilde handler ikke bare om stridsvogner og droner ved grensen; det handler om digitale angrep som kan mørklegge strømnettet vårt, slå ut mobilnettet eller lamme betalingsløsningene i lokalbutikken. Enorm avstand og sårbar infrastruktur gjør oss ekstra utsatt i øst. Hvis linjene brytes, er vi i verste fall overlatt til oss selv i en periode.

Derfor haster det med å bygge en grønn, lokal motstandskraft. For Miljøpartiet De Grønne handler beredskapen om å gjøre lokalsamfunnene våre så robuste og selvstendige at de ikke lar seg knekke.

Vi må handle lokalpolitisk på tre områder nå:

• Lokalt landbruk og arktiske såvarer: Vi må styrke den lokale matproduksjonen i Finnmark basert på de ressursene vi faktisk har. Det betyr at vi må sikre beredskapslagre for lokalt såfrø (engfrø), settepoteter og fôr, samt støtte opp om forskningen på arktiske kornsorter. Hvis forsyningslinjer kuttes, må vi være selvbærende på fôr til dyra og poteter til innbyggerne.
  
• Robust og lokal energi: Strømnettet vårt er sårbart. MDG vil satse tungt på desentraliserte energiløsninger som utfyller hverandre. Det betyr solceller på kommunale bygg for sommerhalvåret, kombinert med småskala «hyttemøller» (vindturbiner) som produserer strøm gjennom mørketida. Koblet mot lokale batteribanker kan disse løsningene drifte noen kritiske tjenester selv om det sentrale strømnettet skulle gå ned i en storm eller under et cyberangrep.
  
• Fysiske og sosiale fellesskap: Når teknologien svikter, er det menneskene som gjenstår. Kommunene i Øst-Finnmark må sikre at vi har analoge møteplasser, oppdaterte nødradio-nettverk og at innbyggerne får den opplæringen og støtten de trenger til egenberedskap. Vi må også styrke Heimevernet og de lokale frivillige organisasjonene som utgjør ryggraden i krisehåndteringen vår.

Men den kollektive beredskapen vår blir aldri sterkere enn det svakeste leddet, og mye starter hjemme på vår egen kjøkkenbenk. Når myndighetene anbefaler at alle husstander skal kunne klare seg selv i en uke, handler det ikke om å spre frykt, men om å ta ansvar. I praksis betyr det at vi må tenke gjennom de enkle tingene i hverdagen: Har vi nok rent drikkevann lagret på kanner, tørr ved i bua og mat som ikke krever strøm for å lages? Har vi ekstra batterier, og ikke minst en fungerende nødradio slik at vi får med oss livsviktige meldinger via NRK P1 om det digitale nettet går i svart? Her i Finnmark har dessuten mange en VHF-jaktradio liggende i skapet – i en krisesituasjon kan nettopp denne bli et uvurderlig verktøy for å holde kontakten med naboene.

Vi skal ikke leve i frykt i Øst-Finnmark, men vi skal leve i trygghet. Den tryggheten skaper vi ikke ved å vente på langsiktige statlige milliardinvesteringer som kanskje først bærer frukter langt ut på 2030-tallet. Den tryggheten bygger vi her hjemme, kommune for kommune, bygd for bygd, ved å fjerne vår egen sårbarhet.

Med et grønt tankesett tenker vi langsiktig og fører en politikk som tåler kriser. Å styrke den sivile beredskapen i Øst-Finnmark er  den viktigste jobben vi gjør for lokalsamfunnet vårt i årene som kommer.

Arild M. Halvorsen, medlem – Vardø MDG