En viktig innrømmelse om skadefelling
Hvert år skytes et ukjent antall dyr i yngletiden, fordi noen mener de «er i veien». Praksisen kalles «skadefelling», og Noah mener den ofte foregår i strid med loven.
Mange ulike dyr blir ofre for skadefelling – svaner, grevling, gråspurv. Til og med noen rødlistede arter kan skadefelles, og for noen år siden var det svært vanlig å gi tillatelse til å skyte måker i yngletiden. Nå er nesten samtlige måkearter truet, og heldigvis ser Noah ikke like ofte skadefellingstillatelser for måker.
En fugleart som ofte er ofre for skadefelling – i den grad at man nærmest driver vårjakt på arten – er grågås. Det er ofte bønder som dyrker dyrefôr til kjøttproduksjonen, som vil skyte gjess fordi de beiter gress. Noah har over de siste årene klaget på mange slike vedtak – og fått medhold. Nylig innrømmet Arendal kommune noe som bør få konsekvenser langt utover kommunegrensen: Skadefelling av grågjess er ikke et effektivt tiltak for å løse «problemet».
Etter at statsforvalteren opphevet kommunens opprinnelige tillatelse til skadefelling og sendte saken tilbake til ny behandling, har kommunen nå avslått søknaden. Begrunnelsen bekrefter det Noah har påpekt i årevis. Kommunen erkjenner nemlig at skadefelling ikke er egnet, og «ikke har noen skremmeeffekt på grågås (…) etter å ha felt 6 grågås under skadefelling så er det ikke mer enn det er skremt en flokk så kommer nye flokker hele tiden. Da er det ikke skadefelling, som er metoden. Så enkelt er dette.»
Dette reiser et viktig spørsmål: Hvorfor gis det tillatelser til å skyte ville dyr når det ikke kan dokumenteres at tiltaket «virker» – et sentralt vilkår i forskriften?
Skadefelling er et unntak fra hovedregelen om at ville dyr er fredet i yngletiden. Derfor skal terskelen være høy. Likevel ser vi gang på gang at søknader behandles på grunnlag av antakelser, tradisjon eller etablert praksis, snarere enn dokumentert effekt. I saken fra Arendal påpekte statsforvalteren alvorlige mangler ved saksbehandlingen, og slo fast at kommunen ikke kunne basere seg på generelle vurderinger når nødvendig dokumentasjon manglet.
Dette handler ikke bare om grågjess i Arendal. Kommuner over hele landet behandler søknader om skadefelling av ville dyr, og dette er heller ikke første gang myndighetenes praksis blir kritisert eller omgjort etter klage. Sivilombudet har tidligere slått fast overfor Noah, at flere skadefellingstillatelser på grågås manglet tilstrekkelig rettslig grunnlag.
Samtidig finnes det andre løsninger. Faglige anbefalinger peker på at etablering av friområder for gjess, kombinert med skremmetiltak på arealer mennesker vil «ha for seg selv», er den mest effektive løsningen. Når gjess tiltrekkes av områder med lett tilgang på mat, løses ikke problemet ved å skyte de som i ved et gitt tidspunkt landet i området. Så lenge forholdene ligger til rette, vil nye fugler komme til. Arendal kommune skriver: «I fremtiden må vi se helt andre metoder for skremming av grågås enn skadefelling, som åpenbart ikke har den effekten man til nå har trodd at den hadde.» Det må også andre kommuner gjøre!
Saken viser også hvor viktig det er å påklage vedtak som rammer dyr. Altfor ofte er dyrene allerede skutt før klagebehandlingen er ferdig. I denne saken ble vedtaket gitt oppsettende virkning, slik at gjessene fikk et reelt vern mens saken ble vurdert.
Arendal kommune har trukket en viktig konklusjon. Nå må andre kommuner følge etter. Fugler og dyr skal være vernet i yngletiden. Eventuelle konflikter må løses på måter som også tar hensyn til dyrene.
Siri Martinsen, veterinær i NOAH – for dyrs rettigheter
Dorrit Rahbek, biolog i NOAH – for dyrs rettigheter
