Regine Normanns «Nye eventyr» (1926)

Regine Normann ga ut sin første samling Eventyr i 1925. Allerede året etter kom hun med en ny eventyrbok, Nye Eventyr. I denne kronikken vil vi løfte fram noen innholdsmessige elementer fra den siste eventyrsamlingen.

De to verdener

Noen hovedtrekk ved Regine Normanns eventyr er gyldige for alle eventyrtekstene hennes. Det gjelder for eksempel forbindelsen mellom de to verdener: Den ene som er den verden vi er i og den andre som tilhører de underjordiske.

I Nye eventyr ser vi dette eksempelvis i «Gutten som giftet seg med huldrejenten». Eventyret handler om en gutt som tok tjeneste på gården til huldra, der kyrne var blådroplete, hadde sølvbjelle rundt halsen, og hornene var knappet med gull. Huldremora hadde ei datter som i all sin glans var en skjønnhetens åpenbaring. Hun var vakker og lyshåret i blå stakk og med dinglende bringesølv i kjolelivet.

Etter et års tjeneste ville gutten reise heim til mor si. Han ble syk, og i hemmelighet ble han pleiet av hundrejenten, med godt utfall. Eventyret slutter i god tradisjon med at gutten gifter seg med huldrejenten. Men først måtte han kaste stål over henne for å bryte den ubønnhørlige tilhørigheten til den andre verden. Han levde lykkelig med henne livsdagen til ende.

Trolldom

Både i eventyrtekster og romanprosa kommer det hos Regine Normann fram en interesse for trolldom. I Nye eventyr ser vi dette særlig i «Gutten som fulgte efter matmor sin til Hekkelsfjell». Hekkelsfjell er et navn som opptrer allerede på 1600-tallet i rettsreferater fra trolldomsprosessene, der fjellet betegner et samlingssted for angivelige trollkvinner og deres Herre. I denne konteksten er navnet opprinnelig knyttet til den islandske vulkanen Hekla, og vi ser ved Regine Normanns anvendelse av Hekkelsfjell at navnet har levd videre i muntlig overlevering i folketradisjon i mer enn 300 år.

Eventyret handler om en gutt som tar tjeneste hos en som hadde ord på seg for å være ei trollkjerring. Det viser seg at på Jonsok-kvelden skulle trollkjerringa ri på sopelime til en samling av trollfolk på Hekkelsfjell. Der skulle trollkvinnene levere et knytte med sommersmør til Den onde. Gutten fulgte etter på sin sopelime med ei treklubbe i neven og da det ble hans tur til å overlevere, slo han til hinmannen. Her har vi en utgang på eventyret der den lure gutten utmanøvrerer Den Onde så vel som sin matmor. Og de som må ta straffen, er trollkvinnene. Den tradisjonelle eventyrmalens slutt med giftermål passer ikke her, fordi det er noe annet enn kjærlighet som står på spill, nemlig onde krefter mot gode krefter. Det er interessant at trolldomsmotivet avføder en annen handlingsutvikling.

Glans av legende

Et eventyr som har et helt annet motiv, er «Tredokka». Her møter vi skjønnhet og glans av en annen støpning, koblet til legende og katolsk kirkekunst, trolig inspirert av Regine Normanns opphold i Tyskland i 1910. Eventyret åpner med en tragisk kjærlighetshistorie – en mann blir munk fordi han ikke kunne få henne han var glad i. Hans mål blir å lage vakker kirkekunst, skjære ut skulpturer av tre, blant annet helgener og madonna med Jesusbarnet på fanget. Men en liten bit trevirke blir igjen, og av dette skjærer munken ut ei tredukke som ligner på hans tapte kjærlighet. Denne blir plassert ved siden av Jesusbarnets føtter på hovedalteret i kirken, og alle kirkens besøkende blir mer forgapt i dukka enn i de andre figurene.

De store krefter i tilværelsen møtes da Den Onde kommer inn i kirka og snapper til seg tredokka, men får motstand fra abbeden og madonnaen. Eventyret slutter med at dukka overfører munkens skaperkraft og dermed viderefører legenden gjennom en ung gutt. På ny skal det skapes i tre en madonna til Guds ære. Ikke i noe annet av Regine Normanns eventyr er det så tydelig religiøs klangbunn. Eventyret kan gi rikt utbytte for voksne lesere.

Overgang mot sagn

Samlingen Nye eventyr bryter sjangerkonvensjoner ved at en tekst inkluderes som er å betrakte som et sagn, «Makt mot makt». Dette innevarsler den videre utvikling av Regine Normanns utgivelser, da hennes to neste bøker faktisk består av sagn.

Sagnelementer i «Makt mot makt» ser vi allerede i første setning, som bebuder at denne fortellingen handler om en mann som heter Johan Aronsa. Navngiving av personer og steder er typiske sjangertrekk ved sagn, i motsetning til eventyr. Johan hadde en husmann, hvis kone, Sebuline, brukte dauinger til å gå ærend for seg «når hun fikk imot nogen og vilde øve hevn». Så er det under Lofotfisket at fiskelykken av ukjent grunn har forlatt Johan Aronsa. Ved hjelp av kyndige folk får han vite at han har en dauing om bord. Det utspiller seg en kamp, makt mot makt, for å få dauingen bort, og det ender med at Sebuline dør og fiskelykken er tilbake.

Ved å gripe til sagnet, og dermed virkelighetens verden, tar teksten fatt i en mentalitet og kunnskap kjent blant kystens beboere. Vi ser fortsatt det godes kamp mot det onde, men innen en ramme som ikke er eventyrets.

Konklusjon

Disse eksemplene fra Regine Normanns bok Nye eventyr tilkjennegir forfatterens rike fantasi og store register både når jeg gjelder motiver og sjangertilhørighet. I tillegg til de motiver og elementer som er nevnt ovenfor, finnes vanlige eventyrtrekk, for eksempel prinsesser, troll, magiske epler, omskaping og snakkende dyr, i rikt monn.

Regine Normann bekrefter med Nye eventyr sin posisjon som nyskapende eventyrdikter i Norge, noe et samstemmig kritikerkorps bevitnet. I enda større grad enn ved utgivelsen av Eventyr i 1925, sto anmelderne i hele landet på geledd i 1926 og priset forfatteren. Det er vår oppfatning at denne positive bedømmelse av Regine Normanns eventyr fremdeles står ved lag etter 100 år.