Kultur fortsatt på dispensasjon

Regjeringen snakker varmt om samisk naturbruksutøvelse og vern av den.

Samtidig la de, fredag før påske, fram forslag til ny motorferdsellov som gjør det vanskeligere å leve den. Ord og handling følges ikke ad i regjeringens forslag.

Stortingsproposisjonen til den nye motorferdselloven sier mye riktig om samisk kulturutøvelse i naturen. Den viser til Grunnloven, til menneskerettigheter og til statens ansvar. I forordet ser det bra ut. Men når vi går fra ord til virkelighet, blir bildet et annet.

Fra rettighet til søknadsskjema

For det loven ikke gjør, er å sikre faktisk adgang til å utøve den samiske og kvenske naturbrukskulturen den påstår å ville beskytte.

Det mest ærlige man kan si om loven, er dette: Ikke all samisk kultur er like mye verdt i praksis. Reindriftsnæringen får rettigheter, resten får søknadsskjema.

Det er ingen tvil om at reindriftsnæringen er en viktig bærebjelke i samisk kultur. Den skal ha vern og den skal ha rettigheter til motorisert ferdsel. Men samisk kultur er mer enn reindrift. Den lever også i utmarksbruk, i fiske, jakt, sanking, vedhogst og matauk. Den lever i bruken av naturen, i kunnskapen som overføres mellom generasjoner, og i tilhørigheten til områder som ikke kan erstattes.

Når kultur blir et hensyn – ikke en rett

Problemet er at denne delen av kulturen ikke behandles som en rettighet. Den behandles som et unntak og noe man kan ta hensyn til.

Dermed gjøres motorferdsel, som i dag er en nødvendig del av naturbrukskulturen i nord, fortsatt til noe som man må søke dispensasjon til. Tilgang til naturen og egen naturbrukskultur blir ikke noe du har, men det blir noe du må begrunne, dokumentere og få godkjent.

Da har vi ikke et vern for samisk og kvensk kulturutøvelse. Da er vi over i nåde. Der kulturutøvelse blir noe du kan få lov til, ikke noe du har rett til.

Dette er ikke en ny problemstilling. Sannhet- og forsoningskommisjonen har dokumentert hvordan statlig naturforvaltning har bidratt til fornorskning av samer og kvener, blant annet ved å begrense tilgangen til områder for matauk og kulturutøvelse. Det handler ikke bare om språk. Det handler også om praksis og om muligheten til å leve den kulturen man tilhører. Regjeringen virker å ville fortsette å bryte ned det som fortsatt måtte finnes av kulturutøvelse

Når dagens lov viderefører et system der folk i praksis må be om tilgang til egne høstings- og utmarksområder, er det vanskelig å se det som noe annet enn en videreføring av samme tankesett.

Forsvaret for loven er at den «tar hensyn» til samisk kultur. Men det er nettopp det som er problemet. Kultur blir dermed bare er et hensyn, ikke en rett. Den kan veies mot andre interesser. Den kan nedprioriteres. Den kan settes til side. Og det er akkurat det som skjer.

Tilgang avgjør om kulturen overlever

Motorferdsel i utmark blir ofte fremstilt som et spørsmål om støy og slitasje. Men i nord er det først og fremst et spørsmål om tilgang. Avstandene er store, og ressursene ligger spredt. Uten praktisk mulighet til å nå dem, forsvinner også bruken. Og uten bruk, forsvinner kulturen.

Dette handler derfor ikke om scooter. Det handler om hvem som får leve sin kultur på egne premisser – og hvem som må tilpasse seg et regelverk som ikke er laget for deres virkelighet.

Hvis staten mener alvor med å styrke samisk kultur, må den slutte å nøye seg med formuleringer. Den må gi reelle rettigheter. Samisk og kvensk utmarksbruk må anerkjennes som det det er: en levende og rettighetsbærende del av kulturen. Og nødvendig motorferdsel må sikres som en del av dette. Alt annet er dobbeltkommunikasjon.

Nordkalottfolket kan ikke akseptere en motorferdsellov som ikke anerkjenner den samiske og kvenske kulturutøvelsen i utmarka.

Vibeke Larsen, leder for Nordkalottfolket