Store likheter fra verdenskrigen!
Kan kanskje begynne med å minne om hvordan herrene Stalin/Molotov høsten i 1939 tok for seg de tre baltiske statene mellom Karelen i nord og Polen i sør, og lot høre at man heretter skulle ha den frie makt og vilje til å gjøre akkurat som «storebror» i Moskva til enhver tid hadde bestemt … og selvfølgelig … akkurat som i dag … for fredens skyld. Og nettopp for fredens skyld lot ledelsen i Estland, Latvia og Litauen seg kue slik det store og utspekulerte forbildet, Adolf Hitler, tidligere på nyåret hadde fått Tsjekkoslvakias leder, Emil Hacha på knestående.
I dag virker det som om en viss karatemann i Moskva har studert forhistorien grundig, men for sin egen del burde han stoppet der … for i neste omgang da man prøvde seg med samme medisin mot finnene, blei det full stopp ikke så veldig ulikt det vi leser om Ukraina i dag? Molotov fikk antagelig kjeft av Stalin for sine dårlige overtalsevner, og dermed måtte hardere midler tas i bruk, noe som betyr at Helsinki blei bombet 30. november.
Krigen … eller rettere sagt øvelsen eller operasjonen var med ett kommet i gang! Heldigvis hadde finnene general Mannerheim på sin side, og mange tunger fikk mer og mer god grunn til å viske om at sovjeterne måtte ha undervurdert motstandskraften i de «tusen sjøers land»? «Operasjonene» bølget frem og tilbake, og i de første vintermånedene var det faktisk «Goliath» som fikk hardest medfart. Sympatien verden over gikk rett i lomma til «suomi» … skammen blei russerne til del. Til tidenes siste dag skal det være dokumentert at dette mektige riket mellom Finnland og Ladivostok også blei skrotet som medlem av Nasjonenes Forbund.
Nøyaktig som med Ukraina i dag, tigget også Finnland om hjelp fra gamle og «gode» naboer i håpet om å kunne vinne «operasjonen» til syvende og sist, men burde vi være veldig fornøyd og stolt for de 5000 ryggsekkene vi aller nådigst sendte? Det viktigste nå er likevel at vi kan se likheten mellom den gang og nå selv om det skiller 80 år eller litt mer. Vi er fullt klar over at finnene også den gang kjempet over evne, men striden kunne ikke ende med annet en tap, selvsagt. Dette blei undertegnet i Moskva 13. mars i 1940, og på samme dato tapte Mannerheim store områder i sør rundt Ladogasjøen, og her i nord fikk vi fellesgrense med Sovjet. Arkitekten bak det hele må sies å være «korporal» Adolf Hitler som i august 1939 hadde sendt Joachim von Ribbentrop til Moskva for å diskutere og avtale det kommende slaget, samt delingen av Polen. De fikk litt tid til overs, og dermed blei det også slått fast at etter Polenmassakren skulle Stalin få frie hender i Baltikum og Finnland mens Hitler fritt skulle kunne boltre seg fra Nordkapp til Baskerland. Det frekkeste var likevel at på siderommet satt 16 utsendinger fra London og ventet på å samtale fornuft med Stalin/Molotov. Men reisen var dem til liten nytte, for man hadde ikke fått utvekslet ett eneste ord med de øverste Sovjet. Klart at statsminister Chamberlain var både skuffet og vonbråten. Først var han blitt lurt trill rundt av Hitler i Munchen, og så nå dette!
Italias uvelkjendte Benito Mussolini hadde også deltatt på de såkalte «svikermøtene», men for Englands overhode var han fremdeles ikke å regne blant de aller farligste motstanderne. Det blei han først 10. juni i 1940 da han dum og oppblåst erklærte krig mot England og Frankrike. At han prøvde seg på å virke seriøs fikk øya Malta dagen etter erfare da de første bombene fallt og eksploderte. Men da var også den snille og godtroende Chamberlain blitt byttet ut med den meget mer skeptiske Winston S. Churchill. Hans oppfatning av Stalin, Mussolini, Franco og samtlige av nazistene vil jeg helst ikke la komme på trykk her. La meg heller få avslutte med italienernes … nei, Mussolinis store drøm, nemlig å erobre Egypt fra sandørkenen i Libya. I en fei, eller blitzkrieg som Hitler kalte det, ville han legge hele Suezkanalen under Italias fane. Nærmere 300.000 soldater og offiserer blei i juni-juli skipet over til Libya sammen med sine veldekorerte offiserer, og øverst på pallen tronet general Rudolfo Graziani. Etter alle sine bragder i krigen mot Etiopia var han helt rettferdig blitt pekt ut som rette mann på rette plass. Men så skjedde det at generalen var blitt noe somlete på sine gamle dager, og overraskelseskrigen uteblei i uke etter uke. Ikke før 13. september kom de første italienerne over grensen, men da hadde de opprinnelige vaktmannskapene til Suez økt sin styrke fra 10.000 til 30.000 mann.
Kort sagt så blei det ingen langvarig «operasjon», og nok en gang i krigshistorien hadde arbeidsgiver gjort den fatale feilen og undervurdert sine motstandere. Kjenner vi oss igjen fra krigen i dag? Men så til Egypt, eller rettere sagt, den glohete sanden i Libya, for tusenvis av italienere blei jaget på flugt, enda flere blei tatt til fange, og noen blei sikkert også drept allerede før første fase av krigen var kommet halvveis. Etter dette flaue nederlaget fikk selvfølgelig italienerne ordet på seg for å være feige, eller i det minste, dårlige soldater som hadde trenert og sabotert opplegget til Putin … nei, nei, for jeg mener selvfølgelig Mussolini.
Mens jeg nå likevel er inne på denne karen nå igjen, så kan jeg nevne at han blei tvunget til å oppsøke sin gamle venn, Adolf, for å be om hjelp, og jeg kan forsikre at han fikk bedre forpleining enn hva Lukasjenko yter i dag. Og slik var det at «Afrikakorpset» blei dannet, og den gamle ringreven Erwin Rommel fikk hovedansvaret for å vinne tilbake tapte områder i lag med verdens beste soldater. Dette gikk jo tålelig bra helt frem til el Alamein og møtet med Montgomery i oktober 1942. Da måtte selv ørkenreven Rommel kaste inn håndkleet.
Etter det jeg møysommelig har skrevet her kan man være fristet til å forsøke seg med en enkel konklusjon: Enten det gjelder verdenskrigen på førtitallet, eller «operasjoner» i dag, så er det himmelvid forskjell på styrker som bllr tvunget til å forsvare sitt og sine, sammenlignet med krigsavdelinger som blir kommandert ut på en arena bare for å sloss, drepe, skape frykt og ramponere, og hvor ingen … INGEN … vet hvorfor! Unntak kan være nazistene som Putin er så redd for, men det er lenge siden, og Baldur von Schirac som var så dyktig læremester for de stakkars ungene i «Hitler Jugend» har ligget mange år med nesa i været. I hvertfall var det tusener på tusener som fikk den aller første teoretiske opplæringen om å «dø for Tyskland».
På andre siden av kloden vår hette det at det var en «æresak å få lov å dø for sin keiser!» I USA mistet Muhammed Ali (Cassius Clay) både sin tittel som verdensmester i tungvektsboksing, samt gode inntekter i mange år fremover fordi han nektet å reise til Vietnam. Hans enkle forklaring i retten var ganske enkel og forståelig: «Hvorfor skal jeg reise til ett fremmed land for å drepe mennesker som aldri har gjort meg noe?» Er det så fremdeles noen som ikke begriper hvorfor Zelenskij utrolig nok har slik medgang, mens angriperne stagnerer?
Av Leif Bye
Foto: Ukrainas innenriksdepartement